Jeg har mange ganger møtt på fordommer eller feil oppfatninger om hva klikkertrening er. En oppfatning kan være at det handler om fri oppdragelse. Slik er det ikke. Klikkertrening kan til og med inneholde korreksjon, eller for å bruke et mindre negativt ladet ord - å avbryte, alternativt å resette hunden. I klikkertrening bruker man ikke aversiver, altså ikke ubehag i treningen. Klikkertrening som metode er en ren belønningsbasert treningsmetode.
En annen vanlig oppfatning er at klikkertrening alltid må innebære bruk av klikker. Mange tror at dersom man bruker klikker som markør i hundetreningen, driver man med klikkertrening. Klikkertrening som metode er imidlertid noe helt annet – hvor klikkeren, ironisk nok, egentlig ikke trenger å være med i det hele tatt.

Det er viktig å presisere at dette er et stort tema som jeg ikke vil gå i dybden på her. Jeg vil bare gjøre kort rede for det som skiller klikkertrening som metode fra andre treningsmetoder. Det vil altså være mye mer enn det som nevnes her som er viktig i klikkertrening.

La oss klarne opp i det enkleste først: Klikkeren. Dette er bare et verktøy i klikkertrening. Klikkeren blir brukt som en markør, på lik linje som ordet ”bra”, eller at man lager en hvilken som helst annen lyd. For ordens skyld refererer jeg bare til klikket/klikkeren videre. For at klikket skal ha noe effekt må dette ha blitt en betinget forsterker, (lyden må for hunden assosieres med at nå kommer det noe godt, gøy eller noe annet som gjør det sannsynlig at atferden gjentar seg.). Grunnen til at klikkeren er blitt så gunstig i klikkertrening er fordi lyden er kort og konsis og alltid lik. Bruker man f.eks ordet ”bra” som markør, vil dette kunne høres annerledes ut etter hvordan vi selv er i humør. Vi kan si det lyst eller mørkt, vi kan si det strengt eller lystig, vi kan si et kort bra, eller et langt "braaaa", osv. Alt dette vil spille inn for hvor enkelt det er for hunden å forstå hva det er den gjør som faktisk fører til belønningen og videre om den da klarer og/eller ønsker å gjenta den atferden føreren ønsker at den skal utføre.

I klikkertrening jobber man med frivillig atferd og treningen bygger på hundens eget initiativ. Klikket er informasjonen til hunden. Klikk = ‘Nå gjorde du rett, nå kommer belønningen’. Man bruker så lite hjelp som mulig, og så mye som nødvendig. Hunden lærer seg atferden først, og så setter man på signal/kommando for atferden. Dette kan være verbale signaler, fløytesignal, håndsignal, osv.

Videre handler klikkertrening i hovedsak om å forsterke ønsket atferd og ignorere uønsket atferd. Dette betyr ikke at jeg som klikkertrener ser på at hunden min spiser opp middagen min på bordet, og så venter til den har spist opp, og gått ned, for så å belønne den for da gjorde den riktig, (altså når den gikk ned)! Eller venter til at hunden har sprunget ned et barn som kommer løpende, for så å belønne når hunden er ferdig å hoppe på barnet. I slike situasjoner avbrytes hunden, og så forsøkes det så godt man kan at dette ikke gjentar seg en annen gang. Dette ved å tilrettelegge miljøet for å forhindre den uønskede adferden, f.eks ved å ha hunden i bånd, trene mer på innkalling, sette opp grinder i huset, osv. Man avbryter altså uønsket atferd, men forsøker så godt man kan å legge til rette for at den uønskede atferden forekommer så lite som mulig. I klikkertreningen snus fokuset og man tenker litt omvendt. Man ser etter det man ønsker at hunden skal gjøre - ligge på plassen sin når vi spiser middag, gå pent ved siden av oss med slakt bånd, være stille når nabohunden går forbi, osv. Det kan finnes mange atferder en hund kan gjøre, som vi ikke ønsker, i en gitt situasjon og ved å heller ha fokuset på hva vi ønsker at hunden skal gjøre vil det bli tydeligere for hunden og lettere å forstå hva vi forventer av den

I organisert trening legger man opp kriteriene, altså det hunden må gjøre for å få belønning, slik at den har størst sannsynlighet for å lykkes.. De vanligste metodene man tar i bruk i klikkertrening, spesielt i nyinnlæringsfasen, er fanging av atferd (capturing), shaping, targeting, og tilrettelegging av miljøet. Man kan også bruke andre metoder dersom hunden ikke naturlig kan tilby atferden frivillig, som f.eks lokking. Uansett hvilken innlæringsmetode man bruker i starten, er målet for all nyinnlæring i klikkertrening, - å fjerne all hjelp -, slik at hunden etter hvert kan tilby atferden frivillig uten hjelp, der vi ønsker at hunden skal kunne utføre atferden. Ved at hunden først kan tilby atferden frivillig lærer hunden å tenke selv. Det kan i noen tilfeller ta lengre tid før hunden finner ut hva den skal gjøre, men ved å få tenke selv husker den atferden bedre når den først knekker koden. Dersom hunden gjør feil i startfasen eller om man får utfordringer med adferden senere, vil man kunne gå tilbake til den frivillige atferden og justere, for så å sette på signalet igjen. Slik vanner man ikke ut signalet og man får et mye sikrere signal.

Klikkertrening er en flytbasert treningsmetode og flyt på atferden er en av de viktigste grunnene til at klikkertrening er så effektivt. Når atferden ser ut slik vi ønsker at den skal se ut, spesielt i grunnferdighetstreningen, uten (verbalt) signal fra oss – altså at hunden tilbyr atferden frivillig – går man over i flytfasen. Her bygger man høyest mulig flyt på atferden. Når atferden har flyt sier vi gjerne at den er ”automatisert”, det vil si at hunden kan tilby atferden uten å måtte tenke seg om - det går automatisk. Flytbyggingen kombineres med å legge til det offisielle signalet. Når flyt-målet er oppnådd går man over til å bygge solid stimuluskontroll. Hunden skal da lære å kun tilby atferden når den får signalet fra fører.

Treningen deles inn i små deler, før man etter hvert bygger på større atferder og øvelser. Disse små delene kalles gjerne for grunnferdigheter. Videre har vi momenter/delmomenter, og hele øvelser. Dette kan sammenlignes med når vi skal lære å lese og skrive. Først læres de ulike bokstavene (grunnferdighetene), så læres ordene (momenter/delmomenter) for til slutt å lære å skrive hele setninger (øvelser).

Når vi skal sette sammen grunnferdigheter, til momenter, og videre til øvelser, kan man i klikkertrening benytte oss av noe som heter baklengskjeding. Dette er effektivt og en god kvalitetssikring av leddene i en øvelse. Det er fordi vi benytter oss av noe som heter ‘premacks’ prinsippet, som gjør at hvert ledd i kjeden forsterkes av det neste. Kort fortalt går dette ut på at når man skal lære hunden en øvelse, starter man med det siste leddet i kjeden og gjentar dette noen ganger. Så legger vi på det nestsiste leddet + det siste leddet, så det tredjesiste leddet + det nestsiste leddet + det siste leddet, osv. Det er altså det siste leddet i kjeden som gir belønning til hunden og som er forsterkeren av/som opprettholder hele øvelsen. Slik vil det være forsterkende å komme videre til neste ledd i kjeden, fordi det til slutt vil føre til sluttforsterkeren (belønningen).

Klikkertrening baserer seg på atferdsanalyse og selvfølgelig på læringsteori (som andre treningsformer). Man har fokus på observerbar atferd - det man kan se, høre, (føle) – både hos hunden, fører, og i omgivelsene. Hva som foregår inni hunden, f.eks hva hunden tenker, er irrelevant fordi det vil vi ikke kunne vite sikkert – det vil i beste fall være velbegrunnede antagelser. . .
For de som har litt kjennskap til læringsteori og som kjenner til de 4 konsekvensene er det konsekvensene: Positiv forsterkning og Negativ straff som er de sentrale innenfor kikkertrening. Med positiv forsterkning menes det at noe (ofte noe behagelig) tilføres (+) etter en adferd. Dette resulterer i at atferden skjer oftere. Man tilfører en belønning/forsterker etter en adferd for å få adferden til å skje oftere.
Med negativ straff menes det at noe (ofte noe behagelig) fjernes (-) etter en atferd, som resulterer i at adferden skjer sjeldnere. Man fjerner en belønning/forsterker for at atferden skal skje sjeldnere.

Klikkertrening er som nevnt innledningsvis et stort tema. Det baserer seg på atferdsanalyse som er et enda større tema. Å trene med klikkertrening som metode er vanskelig og krever trening av både hund og eier. Det kan for mange være mye å sette seg inn i og virke som en tungvindt eller lite effektiv måte å trene på. Det kan i en tidlig fase virke som om hunden bare er full av eget initiativ og som om man ikke har kontroll på ‘galskapet’. Men dersom man evner å jobbe systematisk, å legge opp realistiske kriterier som økes gradvis, og å trene med atferder som er målbare og flytbaserte, vil dette kunne være en meget effektiv treningsmetode som er gøy for både hund og eier. Og i ytterste konsekvens kan det gi positive innfallsvinkler i hverdagen ellers også. Fokuset flyttes til å fokusere på det som er bra og man vil kunne få mer av dette i andre situasjoner enn når man driver med hundetrening. Dette fungerer nemlig ikke bare for å få frem ønsket atferd hos den firbeinte, men for alle individer med observerbar atferd, oss selv inkludert ;)